Sven Ole Fagernæs, 23. april 2020:

 

Jeg møtte Bjørn første gang på et studentseminar i 1972. Han var da nettopp utnevnt som regjeringsadvokat. Jeg ble umiddelbart svært begeistret for ham.

Han nevnte at jeg måtte kontakte ham dersom jeg senere skulle bli interessert i å arbeide som advokat. Og slik ble det - 4 år senere startet et 18-årig langt samarbeidsforhold med Bjørn som sjef. Det ble en god, hyggelig, inspirerende og lærerik tid.

Jussen er jo i sitt vesen en tilbakeskuende virksomhet, men Bjørn var mer enn en tradisjonell jurist. Han var ungdommelig og nyskapende av sinn og på mange områder svært tidlig ute med å se fremtidige trender eller var med på å skape dem. 

Han så tidlig betydningen av globaliseringen og internasjonaliseringen, så tidlig betydningen av å anvende teknologi i jussen, og var tidlig ute når det gjaldt likestilling og bedriftsdemokrati for bare å nevne noen områder.

Han hadde et usedvanlig godt hode og en helt uvanlig arbeidskapasitet. Dette ble det lagt merke til tidlig – og det er lett å istemme den attesten han fikk av sorenskriveren etter sin dommerfullmektigtid i Tønsberg:

«Han har usedvanlig solide og omfattende juridiske kunnskaper, skarp forstand og en utpreget evne til stringent logisk tenkning samt til klar fremstilling både skriftlig og muntlig. Hans arbeidsevne er enestående Han er rask, grundig samvittighetsfull, er lett å samarbeide med og har en behersket og rolig fremtreden. Han vil sikkert gjøre utmerket fyldest for seg i det praktiske rettsliv og forretningsliv så vel som på den vitenskapelige vei eller i offentlig administrasjon»

Ja, det var en innertier av en riktig spådom. Bjørn har gjort en usedvanlig innsats for samfunnet. Den er på grensen til å være overmenneskelig når man ser den samlet i ettertid. Og det er vel riktig å si at han i det offentlige rom ikke har fått den oppmerksomhet og takknemlighet som han hadde fortjent.

Da han startet hos Regjeringsadvokaten, var dette et tradisjonelt prosesskontor hvor hovedvekten lå på å føre statens rettssaker. Men Bjørn kom inn med en helt ny og viktig erfaring fra industrien som staten hadde et særlig behov for. Det var jo ikke rettssakene som var dominerende i forholdet mellom stat og næringsliv – staten hadde behov for hans kompetanse, hans rådgivning og å kunne fylle viktige verv. Det betød at rådgivningsvirksomheten hos Regjeringsadvokaten, særlig for Bjørn selv, ble sterkt utvidet – og Regjeringsadvokaten ble en viktigere institusjon for regjeringens politikk. Han var også flink til å trekke med oss unge.

Gjennom årene ble det et vell av store viktige industrisaker som Bjørn var sentral i. Det gjaldt mange deler av norsk næringsliv, men særlig innen skipsfart, aluminium og bankvirksomhet.

Hans bakgrunn og interessefelt gjorde ham også velegnet som leder av Bedriftsdemokratinemnda, et verv han hadde i 21 år.

I 1981 ble han spurt om å påta seg rollen som riksmeklingsmann. Det var i en periode i norsk næringsliv som var vanskelig, det var spørsmål om lavtlønnsgarantier, lønnsglidningstak og lock out. Bjørn meglet i lange møter, ett i sammenhengende 59 timer, og 10 ganger varte møtene over 1 ½ døgn. Man skal ha sterk konstitusjon for et slikt liv! Han ble da atskillig mer kjent i offentligheten – noe jeg tror han satte pris på - og jeg husker helsider på forsiden i avisene om at «Klarer du det Bjørn?» Og noen dager senere «Han klarte det».

Han var også svært internasjonalt orientert. Han hadde master i jus fra Berkeley og kunne risikert med sitt lyse hode å ha blitt der. Han fortalte at en professor fra Mississippi hadde tilbudt ham jobb som foreleser i skatterett, men forutsetningen for jobben måtte være - som han fortalte – «to hate niggers and bring his lovely wife».

 

Hans kunnskap i engelsk og internasjonal skatterett gjorde at han også ble brukt som rådgiver i Norges vanskelige internasjonale saker. 20 år av sitt liv var han involvert i å få skipsreder Rekstens verdier hjem til Norge og 10 år med en enda vanskeligere sak – jakten på Anders Jahres verdier ute.

Jeg er enig med Marius i at den største innsatsen for det norske samfunn ligger i hans vesentlige bidrag til å etablere den særnorske reguleringen av inntekter fra oljeutvinningen - som mange andre land ser med beundring til. Den har vært avgjørende for at en vesentlig del av verdiene i oljeutvinningen tilfalt den norske stat.

Her hadde han mange roller som f.eks., formann i Petroleumsprisutvalget, formann i Petroleumsinntektsutvalget og deltaker i utformingen av petroleumsskatteloven. Dette var et imponerende nybrottsarbeid som ettertiden har stor grunn til å takke ham for.

Under den tiden Bjørn ble bruk som sentral rådgiver, vokste også saksmengden hos Regjeringsadvokaten og embetet ble videreutviklet. Da Bjørn begynte hos daværende regjeringsadvokat Bødker, var det fire advokater og fullmektiger. Da han sluttet var det 25.

Han var flink til å rekruttere og var en aktiv headhunter i det juridiske miljø – og gradvis ble Regjeringsadvokaten et av de mest ettertraktede stedene å være for unge jurister. Og kvinneandelen ble langt større enn i andre firmaer.

Bjørn var god til å delegere og å gi ansvar til dem som arbeidet der uten å legge seg for mye opp i hvordan sakene ble utført. De yngste advokatene kunne få oppdrag som var av en slik størrelse og viktighet at det utenfra måtte virke uforsvarlig. Men Bjørn hadde teft på hvem som maktet utfordringen, og de unge advokatene fikk en erfaring som det ikke var mulig å få andre steder.

Oppsto det kritikk eller skjedde hendelser som kunne kritiseres, stilte Bjørn seg bak sine advokater.

I dag bruker advokater uker på å forberede en høyesterettssak til advokatprøven med faddere som leser gjennom manus.

Illustrerende for Bjørns arbeidsevne og innsatsvilje er hans egne prøvesaker. På 2 ½ mnd. gjennomførte han tre prøvesaker for Høyesterett, seks andre rettssaker, var sensor til juridisk embetseksamen, reviderte en lærebok i sivilprosess og foreleste i sivilprosess på Universitetet.

Som regjeringsadvokat førte han mange saker i Høyesterett – 15 i tallet. Han hadde tre store plenumssaker. Den siste var Alta-saken som gjaldt gyldigheten av vedtaket om å bygge ut Alta – Kautokeinovassdraget. Jeg vet ikke om den satte lengderekord i Høyesterett, men jeg tror det. Den varte 7 uker.

 

Det var vel også eneste gangen det var vanskelig mellom oss. Jeg var kritisk til utbyggingen, og det var ikke lett for Bjørn å akseptere. Vi hadde en del trefninger før vi hadde en lengre samtale om at dette kunne ikke komme mellom oss.

På slutten av sin tid som regjeringsadvokat hadde Bjørn permisjon for å delta som Norges agent i saken om grensene mellom Jan Mayen og Grønland. Det ble et godt resultat for Norge – og avgjørelsen fikk stor betydning for den senere grensedragningen for norsk sokkel og sone mot Russland.

Bjørn som var glad i tall, oppsummerte i sin bok med den dekkende tittel «Mange jern i ilden», at han i sin periode hadde hatt et overordnet ansvar for 7000 saker og betenkninger. Han skriver at han hadde ansatt 80 advokater og fullmektiger.

Han forlot Regjeringsadvokatembetet for å gå inn i en annen rolle som dommer og president i Efta-domstolen. Der var han sentral i etableringen av domstolen og avsa i løpet av sine seks år der en rekke dommer av grunnleggende betydning for Norge.

Jeg må også si noen ord om Bjørn og teknologi. Han var ungdommelig av sinn og fulgte løpende med på den teknologiske utvikling. Alltid tidlig ute med nye kopimaskiner, telex og telefaks før han virkelig fikk tenning på datamaskiner. Han så umiddelbart mulighetene innenfor juridisk virksomhet før andre.

Han var opptatt av å samle alle dommer og lover digitalt – og var tidlig ute med å støtte opprettelse av det som senere ble Lovdata og som har blitt internasjonalt anerkjent. RA fikk tidlig datamaskiner og moderniserte løpende sitt utstyr.

 

Bjørn,

det var en morsom reise vi hadde sammen, og jeg lærte så mye av deg. Du etablerte et strålende embete som du ville at jeg skulle overta, og som jeg har hatt samme glede av som deg.

Jeg har prøvd å gi et lite utsnitt av alt du har utrettet, men det er som toppen av isfjellet. Det er så mye annet som kunne vært nevnt.

I dyp respekt og takknemlighet for ditt bidrag til fellesskapet lyser jeg fred over Bjørns minne.