Tor Tvedt, 23.april 2020:
Minnetaler kan aldri si alt om et menneskes liv.
Når vi likevel prøver å samle noen tråder her ved båren, er det for å ære Bjørn sitt minne og for å ta avskjed.
I denne spesielle tiden – med strenge restriksjoner på deltakelse i bisettelser – så er det naturligvis slik at alle som er her i dag, kjenner Bjørn og Bjørns historie godt.
Det er likevel grunn til å dvele ved denne historien om et varmt, helstøpt og nysgjerrig menneske og et imponerende livsløp som nå er over.
Hvem var han, og hva var viktig for ham? Slik former han det selv i boken han gav ut i forbindelse med sin 80 års dag.
«Jeg gikk ut av folkeskolen i 1942, midt under den andre verdenskrig. Det var ingen selvfølge å få videre utdannelse. Jeg hadde ikke engang tenkt på det, men hadde foreløpig tatt sikte på å bli bilelektriker. En gang på vårparten 1942 var vi på en klassetur oppover fra Hammeren i Maridalen. På hjemveien sa min klasseforstander plutselig til meg:
”Du har fått gode evner, og da har du plikt til å bruke dem.”
Det har i grunnen sittet i meg siden, og bidratt til hvordan livet mitt har blitt. Og det har gitt mye personlig tilfredsstillelse når jeg fikk anledning til å utnytte mine evner og gjøre noe godt for andre.
Men det var også mange tilfeldigheter og sammentreff som bestemte livsveien og hvordan mine yrkesaktive år skulle bli staket ut.
Det ble i alt mer enn 60 år i arbeidslivet. Jeg begynte som visergutt i Johan Grundt Tanums bokhandel på Karl Johan i Oslo i november 1940, før jeg hadde fylt 12 år.
Senere gikk det slag i slag, bare avbrutt av artiumsåret 1946/47, mitt år på Oslo handelsgymnasium 1947/48 og mitt studieår i USA 1957/58.
Jeg tok juridisk embetseksamen i 1954 og satte strek for min yrkesaktive tilværelse i 2004 etter at jeg hadde avsagt dom i to store internasjonale voldgiftssaker.
Jeg har hatt tre stillinger som må betegnes som hovedstillinger:
- 10 år som industrijurist i Spigerverk-konsernet 1962-1972,
- 21 år som regjeringsadvokat 1972-1993 og
- seks år som dommer og president i EFTA-domstolen, i Geneve og Luxembourg 1994-2000.
I tillegg hadde jeg i 25 år fra 1979 fortløpende oppdrag som internasjonal voldgiftsdommer.
Det siste var strengt tatt en bi-geskjeft. Men den var så langvarig og omfattende, og faglig så utfordrende, at jeg finner det mest naturlig å behandle den som min fjerde hovedstilling.»
Å arbeide og være til nytte var viktig for Bjørn, men familie, venner og kolleger var også svært viktige. Han tok seg av sin mor og øvrige familie fra han var ganske ung, han holdt kontakten med sine søstre så lenge de levde – uansett hvor han var. Han gledet seg over kontakten med kolleger og venner og den utvidete familien og vennekretsen han fikk gjennom Agnes. Han var stolt av og interessert i sine barn og barnebarn til siste slutt. Men forholdet han hadde til sin kone Agnes var noe helt spesielt, og dette skrev Bjørn om Agnes for ti år siden:
«Jeg kunne ikke ha gjennomført dette krevende og mangfoldige arbeidslivet alene. En helt spesiell takk går til Agnes, som har vært min støtte og følgesvenn på hele veien.»
Hvordan ville Bjørn selv ha oppsummert?
Det vet vi heldigvis. Med hans egne ord:
«Det ble et hektisk arbeidsliv, som regel med flere jern i ilden på samme tid. Men jeg har hatt det privilegium å kunne velge stillinger og oppgaver som var interessante og som var en utfordring – og der jeg kanskje kunne gjøre nytte for det samfunnet jeg vokste opp i. Jeg har hatt den glede å slippe å gå på kompromiss med mine overbevisninger.»
En aktiv, samfunnsengasjert og betydningsfull mann har gått bort,