Marius Haug, 23.april 2020:

Det er uendelig trist å stå her å skulle ta farvel med deg, far, men i tillegg til sorgen, kjenner jeg også mye stolthet og takknemlighet.

Stolthet for alle dine bidrag til fellesskapet og for det du betydde for mange mennesker. For egen del er jeg spesielt takknemlig for at du innprentet i meg viktige verdier og for at du bidro til at jeg ble samfunnsengasjert.

Samfunnsengasjementet ble vekket særlig i samtalene rundt middagsbordet hjemme når du lot oss ta del i sakene du var involvert i. Middagsbordet ble jo det sentrale møtepunktet vårt i ditt og mors travle liv.

«Du har fått gode evner, Bjørn og da har du en plikt til å bruke dem» sa klasseforstanderen til deg i 1942. Det var noe du tok til deg og levet etter, men du forventet det også av de rundt deg. Men det gikk lenger: du hadde også en klar holdning om hvordan man skulle bruke sine evner, nemlig til noe samfunnsnyttig – noe for fellesskapet – noe som er større enn deg selv og dine egeninteresser.

Du hadde en utrolig kombinasjon av evner, far, og du kunne blitt det meste, inkludert musiker eller ingeniør.

Ingeniør vurderte du jo seriøst å bli, og det hadde du passet veldig godt til også. Hjemme hos oss kom det til syne ved at du løste mange praktiske og tekniske utfordringer på en original og smart måte – gjerne bare ved hjelp av det du hadde for hånden. Det bodde en liten Reodor Felgen i deg!

Du hadde masse sjarme og en lynkjapp replikk. I tillegg hadde du en befriende og smittende latter som satt løst. Jeg har nok arvet din sans for vitser av det litt bisarre slaget.

Så som den fra starten i filmen «Den Forsvunde Pølsemaker» fra 1941 som du introduserte oss til. Her ringer fru pølsemaker H. Brand på døren til privatdetektiv Stein Rask. Døren åpnes av den unge assistenten Gløgg. «Er din far hjemme?» spør hun. Svaret var: «Jeg har ingen far, min mor fikk meg med min onkel!

Men du var også fylt av mye tungsinn og vemod, og det var noe som fulgte deg hele livet. Mye kan nok spores tilbake til din vanskelige og konfliktfylte oppvekst. Foreldrene dine ble skilt i 1949, og like etter brøt du helt med faren din. Du og han hadde deretter ikke noen kontakt i nesten 20 år. Det bar du alltid med deg. Jeg tror det bar sten til byrden at du mer og mer skjønte at du og din far faktisk hadde hatt ganske mye felles – så som musikaliteten og - om jeg skal bruke uttrykket - et kunstnersinn.

Livet ditt ble en utrolig sosial reise i etterkrigstidens Norge - fra oppvekst i fattige kår på Rodeløkka. Du følte en genuin stolthet for de gode verdier du hadde fått med deg fra barndommen – så som nøysomhet, ærlighet og arbeidsmoral. Men din bakgrunn fra Østkanten var noe du mente tidlig du måtte legge bak deg. I boken skriver du selv:

«Langt opp i voksne år var det en fordel for meg å holde tett med hvor jeg hadde vokst opp».

Det slapp egentlig aldri helt taket. I september 2018 bodde du på Sofienberghjemmet – 150 meter fra der du hadde vokst opp i Helgesensgate nr. 58. Jeg hadde deg i rullestol på en liten tur gjennom Sofienberg-parken. Da vi var kommet ned i Kirkegårdsgata  pekte du på en oppgang og sa: «Der bodde Sverre som var en barndomsvenn av meg, og her har jeg faktisk ikke satt mine ben siden mai-dagene i 45». Det var sterkt å oppleve.

Du var veldig musikalsk, far, og du hadde en sterk sang- og musikkinteresse hele livet. Jeg er deg evig takknemlig for at du vekket den interessen også hos meg – og da særlig knyttet til opera.

Til ære for deg var det opplagt at vi skulle ha sang av høy kvalitet i din bisettelse. Vi har akkurat hørt Yngve Søberg synge en russisk salme. Det var ikke et tilfeldig valg. Jeg tenkte det kunne være en passende referanse til at du spilte i Norsk Balalaikaorkester under krigen, og at du hadde en livslang glede av russisk sang og musikk. Du likte for eksempel veldig godt å lytte til symfoniene til Shostakovich og ikke minst den dype og sonore røsten til Ivan Rebroff. I respekt for at du elsket opera av alle slag, er det andre sangnummeret vi skal få høre fra Verdis «La Traviata».

Særlig de siste to årene ble spesielt tunge for deg, far, men jeg har med meg gode minner også fra denne siste tiden. Vi hadde i denne perioden oftere samtaler på to-manns hånd enn før.

Temaene vi snakket om reflekterte hvem du var, og hva vi delte av interesser. Du var alltid opptatt av hvordan det gikk med barnebarna. Overfor meg var det: «Hvordan går det nå med Tønnes og Agnes?»  

Helt til det siste bevarte du også samfunnsengasjementet, interessen for politiske saker som rørte seg i tiden, og ikke minst hva som skjedde utenfor Norges grenser.

For å ta det siste: Du hadde alltid et internasjonalt perspektiv. Du hadde en klokketro på samhandel over landegrensene, viktigheten av å hente juridisk inspirasjon fra andre land og på overnasjonale løsninger. Jeg synes det er kult å ha vært sønnen til den eneste norske jurist i historien som har vært med på å avgjøre tvister etter til sammen 11 ulike lands rett – herunder libysk, islamsk og malaysisk!

Helt fram til Corona-viruset traff oss, reiste jeg ofte til London. Når jeg kom på besøk til deg var ett av dine første spørsmål alltid: «Nå, hvordan går det i London?» I fjor var det særlig: «Hva skjer med Brexit?» Øynene dine lyste opp når jeg for eksempel leste opp den britiske høyesteretts avgjørelse i fjor høst om Boris’ ulovlige suspensjon av parlamentet. Og så ville du helt regelmessig ha en oppdatering av viktige saker som Hæge har ansvar for i Klima- og miljødepartementet.

Vi snakket mye om Norge som olje- og gassnasjon. Her var det en profesjonell bro fra deg til meg: Jeg er juridisk sjef for Norges pengebinge, og den ville simpelthen ikke vært der om det ikke hadde vært for deg! Du sørget for at staten allerede fra starten fikk beholde det meste av inntektene fra Nordsjøen. Jeg synes du ikke har fått nok offentlig anerkjennelse for denne innsatsen, og hva den har betydd for finansieringen av velferdsstaten vår. Mitt bidrag har vært å skryte av deg som stolt sønn til alle som gidder å høre på!

Det er uvirkelig hva du samlet rakk å gjøre, men også hvor mange saker du klarte å håndtere samtidig – ofte i løpet av et kort tidsrom. Vi menn blir jo ofte beskyldt for ikke å kunne «multi-taske». En særskilt takk til deg fra oss for at du var et levende bevis på at den påstanden må være feil!

Det var en viktig periode Norge fikk glede av dine evner og enorme arbeidskapasitet – særlig gjennom 70-tallet som var en omveltningstid for landet. Du fikk en nøkkelposisjon til å rådgi og å finne løsninger i en fase preget av sterke interessemotsetninger og  kriser. Jeg husker gratulasjonstelegrammet fra tidligere Regjeringsadvokat Henning Bødtker da du ble utnevnt i 1972. Der sto det kort: «Rett mann på rett plass». Når man ser hvordan du løste det, kunne dette omformuleres til: «Rett mann til rett tid»!

Skikkelighet og etterrettelighet var og ble ditt sterkeste buemerke, og det viste du i alle livets forhold. En av dine formaninger - som flere enn jeg vil huske - var:

«Du kan vurdere og presentere ting på ulike måter, men du tuller ikke med faktum».

Ditt fokus var på samfunnsoppdraget og å gi det beste, mest korrekte og ærlige råd -  ikke å «please» oppdragsgiveren i den enkelte sak.

Sterk i sak, men mild i form var ikke helt deg. Du sto hardt på, og fikk ofte gjennomslag for løsninger til glede for fellesskapet. Det er jo vi alle i ettertid takknemlige for, men du betalte nok en pris i dine personlige relasjoner. Men for deg var din personlige integritet  det viktigste.

I din egen oppsummering av ditt liv skriver du det slik: «Jeg har hatt den glede å slippe å gå på kompromiss med mine overbevisninger. Det er godt å kunne se seg selv i speilet ved reisens slutt.»

Det kunne du gjøre med den beste samvittighet, kjære far! Hvil i fred.

_____ . ______