Minneord i fars bisettelse 23.april 2020
Charlotte Haug
Kjære far
En augustdag for halvannet år siden dro vi på en kjøretur i Oslo sentrum. Humøret var ikke på topp. Det hadde vært en vanskelig vår og sommer. Inn og ut av sykehus og ulike omsorgsboliger. Akkurat da bodde du i Aleris Park på Frogner. Du syntes det var tungt.
Men så svingte vi ned til Solli Plass, og du lyste opp. «Nei men, vi er jo like ved UB, da kan jeg kanskje komme meg bort hit og lese litt i blant!». Ja, nettopp, det var fortsatt mange muligheter. Vi kjørte forbi nybyggene i Vika og i Bjørvika, og du lente deg karakterisk frem i bilsetet og så deg til høyre og venstre: «Jeg bare suger inn inntrykk, jeg altså, det er så mye nytt!»
Så kjørte vi i retning Tøyen – din barndoms dal – og du begynte å snakke som en foss: «Det var denne veien vi tok når vi skulle til onkel Hagbarth» «Kan du ikke svinge til høyre? Vi pleide å gå her når vi skulle til Soria Moria kino». Vi stoppet lenge ved Sofienbergparken i Helgensens gate og du fortalte og fortalte med glede og innlevelse. Og med refleksjon: «Det er ganske mye renere og ryddigere i dette området enn det var før». Det var åpenbart at du følte seg hjemme på Rodeløkka.
***
5. september 2018 fikk far fast plass på Sofienberghjemmet. Med det begynte også en ny periode der far knyttet seg til nye mennesker – og de til ham. Far var riktignok snart 90 år, men der noen mest så en svekket mann, så Sofienberghjemmet en kjemperessurs.
«Først og fremst, takk for at vi fikk bli kjent med han,» skrev personalet til meg da de fikk høre at far hadde gått bort. «Han var utrolig hyggelig og var alltid blid mot personalet. Det var en riktig kunnskapsrik mann vi ble kjent med. Og så satte han alltid stor pris på alt arbeidet vi gjorde og roste oss og motiverte oss!»
Området rundt Sofienberghjemmet fikk minnene til å strømme på. Far hadde noe å fortelle om nesten hver oppgang og hver etasje. Det var ikke bare lystelige historier. Det var de harde 30-åra og deretter krigstid. Det var fattigdom, fyll og tragiske skjebner. Fars varsomme og tolerante måte å fortelle om disse ulike skjebnene ga meg en dypere forståelse av fars grunnleggende menneskesyn – og hvorfor han så lett fikk kontakt og ble likt av nesten alle. Unntatt dem han gikk til skikkelig krig mot, da – men det er en annen historie.
En person som ble viktig for far i denne tiden var fars nevø og min fetter Stein. Stein er eldste sønn av fars eldste søster Aase Mary og er født i 1944. Han var det eneste bindeleddet tilbake til det familielivet far husket med så mye glede. Når Stein dukket opp, strømmet minnene på. Tusen takk, Stein!
I august 2019 gjorde far noe nesten ingen gjør, nemlig å flytte ut av Sofienberghjemmet fordi det ble lange dager alene på rommet. Han flyttet til Villa Omsorg i Oberst Rodes vei, en enebolig med bare noen få beboere og tettere, mer personlige forhold. Der fikk far deilig mat og masse godt stell og oppmerksomhet. Det ble noen gode måneder.
Tre uker etter at han flyttet ut, dro far og jeg tilbake til Sofienberghjemmet på visitt for å ta ordentlig avskjed. Det ble en uforglemmelig stund. Alle som hadde hatt med far å gjøre var tilstede mens far holdt et bittelite foredrag om hvordan det er å være sykehjemspasient. «Dere kjenner meg jo og vet at jeg er en mann som har vært vant til å klare meg selv. Da er det veldig vanskelig å være og føle seg hjelpeløs. Men dere klarte å hjelpe meg uten at jeg følte meg uverdig – og det takker jeg dere for». Det var ikke bare jeg som gråt.
I mer enn ett år har Jane, Elisabeth og Morten fra det lille firmaet Vital Omsorg besøkt far flere ganger i uken og tatt ham med på turer. Ved hjelp av Vital Omsorg fikk far en større radius og flere opplevelser: Han fikk vært med på «Lille-Bjørns» disputas i fjor vår. Det var stas og i følge lille-Bjørn husket store-Bjørn mer fra disputasen enn ham selv. «Han tok skikkelig innersvingen på førsteopponenten, ikke sant?» kunne far si frydefullt. Han hadde sansen for en skikkelig fight.
Far fikk dagstur til Hankø i juli, han var på flere byturer og fikk besøkt sin gamle studiekamerat Ingolf Vislie på Madserudhjemmet nå i oktober. Det var fullklaff. Praten gikk og latteren satt løst: «Han har alltid vært «hel ved» - og det sa jeg til ham», sa far.
«Vi takker for gode stunder med Bjørn i den tiden vi var hos ham. Det har både vært mye humor, gode samtaler og fine opplevelser,» skrev Jane og Elisabeth forrige uke. Morten la til: «Jeg gledet meg alltid til å møte Bjørn, for han hadde alltid så mye på hjertet. Spesielt var det hyggelig med trilleturene ute. Tøyenparken satte han ekstra pris på. Han gledet seg over trærne, var nysgjerrig på de ulike blomstene og sa han var stolt av byens myndigheter som etablerte og tok vare på et sånt sted.»
Det var typisk far å sette ting inn i en samfunnsmessig sammenheng.
***
Kjære far
Av og til var du dyster og lei deg, det var litt din natur. Men du var vanligvis lett å snu, å få til å bli engasjert og entusiastisk. Til tross for at du var svekket, hadde du en egen livskraft og et eget glimt i øyet. Du var takknemlig og oppmerksom, du spurte om barnebarna. «Si fra om det er noe jeg kan bidra med, da» sa du alltid. Og når det ble for vanskelig å snakke så tok vi oss en kjøretur – til nye og gamle trakter – det slo aldri feil. «I dag tok hun meg nesten til Trondheim,» spøkte du med personalet når vi kom tilbake.
Du leste Aftenposten – og fikk min Klassekampen når jeg var ute og reiste - og hadde stadig kommentarer. Og du likte litt skandale. Det var alltid en høydare når Marius kom hjem fra London og fortalte om Brexit og Boris – og så fortalte du videre til meg og la ofte litt ekstra på, tror jeg. Ny sjef i Oljefondet var du også opptatt av – og jeg kan lett forestille meg hvordan diskusjonen ville gått akkurat nå. «Hva gir du meg?» ville du sagt med hevete øyenbryn og latter i stemmen, «Jeg er spent på hva Marius har å si!»
Med meg ville du gjerne snakke om Kina, om utviklingen og hva som skjedde der. Jeg dro litt fordel av at du surret med tiden, så du hadde nok inntrykk av at jeg jobbet der en del mer enn jeg faktisk gjør. Du var særlig interessert når jeg hadde andre synspunkter enn de som kom frem i norske aviser. «Nå må du huske å skrive disse tankene ned, Charlotte, før du glemmer dem». Men jeg har aldri vært så flink som far til å ta notater.
***
Min siste kjøretur med far ble turen fra Diakonhjemmet til Kajalund sykehjem i februar. Far var blitt for svekket til å være på Villa Omsorg. Han var ganske puslete da jeg fikk hjelp til å få ham ut i bilen. Men da vi svingte ut på Sørkedalsveien livnet han til: «Her har jeg vært før! Her kjenner jeg meg igjen.» Og da han var vel installert på sitt nye rom så han på meg og sa: «Nå håper jeg å komme igang med å lese bøker igjen. Og du har vel ikke glemt at du har lovet meg en ny iPhone?»
Dette med iPhonen var mest på grunn av at han ville ha samme telefon som Gudmund. De to hadde veldig mye moro de to siste årene, og aller mest stas var det når han fikk på seg hodetelefoner og fikk se musikkvideoer på Gudmunds mobil. Far ble fullstendig oppslukt av musikken og ofte svært beveget. På siste besøket hos far, viste Gudmund ham Victor Borges operaparodi. Far lo så han ristet. Det er to måneder siden.
Jeg vil avslutte med en historie jeg synes forteller mye om far:
I fjor vinter fikk ungdomskoleelever på Sofienberg skole i oppgave å skrive en bok om hver sin beboer på Sofienberghjemmet, deriblant far. Da bokprosjektene skulle presenteres hadde far vært mye sengeliggende en stund, men ved hjelp av pleiere og Jane fra Vital Omsorg, kom han seg med nød og neppe ned i festsalen. Jeg var lei meg, for jeg tenkte at han kanskje ikke ville få med seg noe av arrangementet. Jeg ble desto mer overrasket da jeg fikk tekstmelding fra Jane med bilder av en opplagt far i ivrig passiar med flere unge damer. Jeg sendte tekstmelding tilbake: «Hva er det far har i hånden? Er det en mikrofon?». Ja, det var det. Far hadde bedt om ordet og sagt noen ord om hvor glad han var for at jenter nå fikk utdannelse, det hadde ikke vært noen selvfølge da han vokste opp, og han oppfordret dem til å gripe mulighetene og bruke sine evner.
Slik var han. Det kunne være litt tungt å motivere seg mot slutten, men når han ble engasjert av noe og fikk muligheten til å bidra så fikk han krefter. Åpenhet for nye impulser, humor og alvor, perspektiver - og nysgjerrighet og evne til å se menneskene rundt seg – det preget far helt til slutt. Og ærlighet – også i møtet med sin egen svekkede helse og alderdom.
I etterordet til bokprosjektet om far skrev Celine, Jennifer, Hedda og Ida-Celin fra Sofienberg skole: «Det har vært veldig spennende å bli kjent med Bjørn og høre om barndommen og oppveksten. Vi har fått råd om livet, som vi absolutt kommer til å ta med videre. Takk for koselige samtaler og at vi fikk bli kjent med deg Bjørn. Tusen takk Bjørn»
I morges tikket denne meldingen inn fra Kajalund sykehjem hvor far tilbrakte sine siste uker:
«Vi tenker på Bjørn og dere denne dagen. Din far var en mann med mange fasetter. I løpet av tiden på Kajalund beriket Bjørn oss med minner fra Nord-Norge og sameutfordringene der, om Europa og da særlig Luxemburg. Bjørn hadde hos oss en særlig evne til å stramme opp sine tropper – les personalet :) . Han var til tider aktiv og holdt oss på alerten med brannberedskapen på sykehjemmet. I andre perioder hadde vi masse humor og latter. Mange fine og festlige samtaler har det blitt :). Det har vært en ære å få bli kjent med Bjørn – han var fargerik, kunnskapsrik og morsom, med et liv bak seg mange bare kan drømme om.»
Ja, tusen takk, far.
Det er et stort, stort tomrom etter deg.
