Jeg gikk ut av folkeskolen i 1942, midt under den andre verdenskrig. Det var ingen selvfølge å få videre utdannelse. Jeg hadde ikke engang tenkt på det, men hadde foreløpig tatt sikte på å bli bilelektriker. En gang på vårparten 1942 var vi på en klassetur oppover fra Hammeren i Maridalen. På hjemveien sa min klasseforstander plutselig til meg: ”Du har fått gode evner, og da har du plikt til å bruke dem.” Det har i grunnen sittet i meg siden, og bidratt til hvordan livet mitt har blitt. Og det har gitt mye personlig tilfredsstillelse når jeg fikk anledning til å utnytte mine evner og gjøre noe godt for andre.

 

Men det var også mange tilfeldigheter og sammentreff som bestemte livsveien og hvordan mine yrkesaktive år skulle bli staket ut. I denne boken forsøker jeg å gi en oversikt først og fremst over hvordan et mangfoldig juridisk liv har artet seg.

 

Det ble i alt mer enn 60 år i arbeidslivet. Jeg begynte som visergutt i Johan Grundt Tanums bokhandel på Karl Johan i Oslo i november 1940, før jeg hadde fylt 12 år. Senere gikk det slag i slag, bare avbrutt av artiumsåret 1946/47, mitt år på Oslo handelsgymnasium 1947/48 og mitt studieår i USA 1957/58. Jeg tok juridisk embetseksamen i 1954  og satte strek for min yrkesaktive tilværelse i 2004 etter at jeg hadde avsagt dom i to store internasjonale voldgiftssaker.

 

Jeg har hatt tre stillinger som må betegnes som hovedstillinger: 10 år som industrijurist i Spigerverkkonsernet 1962-1972, 21 år som regjeringsadvokat 1972-1993 og seks år som dommer og president i EFTA-domstolen, i Geneve og Luxembourg 1994-2000.

I tillegg hadde jeg i 25 år fra 1979 fortløpende oppdrag som internasjonal voldgiftsdommer. Det siste var strengt tatt en bigeskjeft. Men den var så langvarig og omfattende, og faglig så utfordrende, at jeg finner det mest naturlig å behandle den som min fjerde hovedstilling.

 

Ved siden av dette påtok jeg meg en serie tilleggsoppdrag eller engasjementer, ikke minst i mine 21 år som regjeringsadvokat. Flere av disse oppdragene var i enkelte perioder så omfattende og krevende at det kunne bli litt uklart hva som var min hovedbeskjeftigelse og hva som var et tilleggsoppdrag. Men de var alle sammen oppdrag for Staten eller i samfunnets interesse.

 

Det ble et hektisk arbeidsliv, som regel med flere jern i ilden på samme tid. Men jeg har hatt det privilegium å kunne velge stillinger og oppgaver som var interessante og som var en utfordring – og der jeg kanskje kunne gjøre nytte for det samfunnet jeg vokste opp i. Jeg har hatt den glede å slippe å gå på kompromiss med mine overbevisninger. Det er godt å kunne se seg selv i speilet ved reisens slutt.

 

Det sier seg selv at ikke alle detaljer fra mine 50 år som jurist kan komme med. Men jeg har foretatt et utvalg av saker jeg var borte i som kan belyse allsidigheten i oppgavene, og noen ganger viktigheten for samfunnet av de oppgaver jeg stelte med.

 

Jeg kunne ikke ha gjennomført dette krevende og mangfoldige arbeidslivet alene. En helt spesiell takk går til Agnes, som har vært min støtte og følgesvenn på hele veien.

 

Bjørn Haug, Desember 2008